Føler du at surfingen noen ganger går tregt og at det tar lang tid å laste nettsider eller videoer? Mange bredbåndsbrukere opplever av og til at det går treigt. Det skyldes ikke alltid aksessen.

Når du sitter hjemme i stuen og skal streame en film på tv’en din eller se en filmsnutt på YouTube, er det viktig at du har tilstrekkelig god linjekapasitet fra serveren som leverer dette og hjem til deg i stuen din. Serveren er kanskje plassert i San Francisco, i München eller Johannesburg. Da skal filmen, eller YouTube-klippet, sendes hele veien hjem til deg. Kapasiteten i det norske og internasjonale linjenettverket som bredbåndsleverandøren din er knyttet til, er dermed helt avgjørende for å bringe signalene hele veien hjem til deg.

Bredbåndsbransjen har i alle år, det vil si fra tidlig på 2000-tallet, fokusert på hastighet på bredbåndslinja. Og da er det aksessdelen av bredbåndet det er snakk om. Mer konkret vil det si den delen av linja som går mellom et sentralpunkt i nærheten av boligen din, og inn til kontakten i veggen hjemme hos deg. Som eneste rendyrkede bredbåndsspesialist i det norske markedet ønsker NextGenTel nå å øke forståelsen og bevisstheten rundt at det ikke bare er aksessen som har betydning for den totale bredbåndsopplevelsen.

I en større reklamekampanje denne vinteren poengterer vi dette. Vi viser til forskjellige aktører som ikke får til å spille ut sine ferdigheter og aktiviteter på nettet fordi de ikke har et velfungerende bredbånd. Det er jenta som aldri kommer i gang med sangen på YouTube, den litt mislykkede afroninja som blir hengende i løse luften, og orken fra et dataspill som ikke får sving på klubba.

Det blir ganske irrelevant om du har fiber, en firefelts motorvei de siste meterne inn til huset ditt, om dataene skal passere en krøttersti på veien mot Norge. Hvis vi enkelt skal tegne opp veien fra kilden og frem til din datamaskin (eller smarttelefon), så består denne i hovedsak av 7 trinn:

1. Kilden (serveren hvor innholdet er lagret)
2. Linje fra server til hovednett
3. Hovednettene på Internett
4. NextGenTels norske nettverk
5. Bredbåndslinjen (fra telefonsentral til din bolig)
6. Hjemmenettverket
7. Selve datamaskinen, lesebrettet eller mobiltelefonen

De største leverandørene av bredbåndstjenester i Norge, deriblant NextGenTel, kan i dag tilby norske forbrukere den beste linjekapasiteten som er å oppdrive.

Selv om denne ”reisen” som oftest går unna på noen få sekunder, kan signalet forstyrres eller forsinkes på veien. Det er ikke uvesentlig hvor det innholdet du søker, faktisk befinner seg. Ligger det på en overbelastet datamaskin eller server et eller annet ”lugubert” sted, ofte uten kommersiell interesse i å gi nettopp deg oppmerksomhet når du ber om innhold, så kan det gå treigt å sette informasjonsstrømmen i gang allerede i utgangspunktet.

Har denne innholdsleverandøren i tillegg en crappy linje ut fra seg, så sier det seg selv at det kan bli kø, spesielt dersom flere er ute etter samme innhold samtidig. Dette er jo årsaken til at mange innholdsleverandører sørger for å ha egne avtaler med store og seriøse nettverksleverandører som NextGenTel (og øvrige selskaper i TeliaSonera), og på den måten samlokaliserer innholdsservere i nett med garantert kvalitet og båndbredde.

Like viktig for oss er det å ha et robust nasjonalt og internasjonalt nettverk som leverer bredbåndskapasitet og tilgjengelige tjenester til kundene, med kvalitet kundene kan stole på. NextGenTel har bygget et av de kraftigste backbone-nettverk i Norge, basert på hovedsakelig mørk fiber hvor vi kan øke kapasitet i tråd med trafikk og behov. Nettverket er redundant på den måten at det er bygget med flere parallelle veier. Dette sikrer at når enkelte forbindelser går ned, noe alle som har en viss profesjonalitet i sin nettverksdrift tar høyde for, så kan nettverkstrafikk styres til andre tilgjengelige veier.

Vår internasjonale partner, TeliaSonera International Carrier, er en av verdens største aktører med eget, globalt fibernettverk. Nylig vant vi prisen Best Wholesale Carrier (for tredje gang!) i den årlige World Communication Awards i London for 2011. Juryen trakk frem at TeliaSonera International Carrier har et sterkt fokus på IP og kundenes stadig skiftende behov, og har en meget sterk posisjon innen mediadistribusjon og gaming.

Hastigheten på den siste kilometeren, det vi vanligvis benevner som bredbåndsabonnementet ditt, kan være utilstrekkelig i forhold til dine behov. Dersom du har mistanke om at så er tilfelle, bør du vurdere å oppgradere til et abonnement med høyere kapasitet på linja. Selv om det for enkelte bredbåndsteknologier, så som ADSL, er tekniske begrensninger på kapasitet, så bør du sjekke om du har det abonnementet med den kapasiteten du behøver. Dersom du i tillegg til vanlig internettkapasitet også belaster linja med for eksempel digital-TV, spill, videoovervåkning eller peer-to-peer-trafikk, så vil jo dette selvsagt stresse den lokale båndbredden fra ditt hus og til nærmeste lokalnett.

OSL og Avinor lanserte i våres gratis trådløst nett for reisende og besøkende på OSL Gardermoen og de 45 øvrige flyplassene Avinor driver over det ganske land. For å få tilgang til nettet måtte brukerne få tak i en papirbasert voucher med et unikt brukernavn og passord. Dette var en tungvint og midlertidig løsning som nå er erstattet av et enklere og smartere elektronisk system, levert av NextGenTel.

Når du er på flyplassen og åpner Internett på din PC, smarttelefon eller nettbrett, får du muligheten til å taste inn ditt mobiltelefonnummer i et popup-vindu. Du vil da i løpet av få sekunder få tilsendt en påloggingskode til mobiltelefonen. Denne koden benytter du til å logge deg inn på det trådløse nettet til OSL/Avinor, og du kan surfe på nettet så mye du ønsker.

Denne løsningen gikk på lufta på samtlige 46 flyplasser den 1. desember. Som bredbåndsspesialist, og med mål om å gjøre bruken av nett både smartere og enklere for folk, var dette oppdraget fra OSL/Avinor midt i blinken for NextGenTel. Selve løsningen er enkel å forstå og bruke for passasjerene, og ivaretar samtidig krav om adgangskontroll til et profesjonelt nettverk. Dette er en ny løsning som burde være av interesse for også andre næringsdrivende som ønsker å kunne gi tilgang til nett til gjester og brukere av hoteller, konferansesteder, spisesteder og oppholdsområder hvor det er naturlig at folk flest ønsker å ha tilgang til nett.

NextGenTel står for produksjonen av systemet i samarbeid med vårt morselskap TeliaSonera. Vi synliggjør her et godt og integrert samarbeid mellom bredbånd og mobile tjenester, noe som blir viktig for gode brukeropplevelser i tiden som kommer.

International Telecommunications Union (ITU) arrangerer konferansen ITU World Telecom hvert fjerde år, og under årets konferanse i Genève benyttet FN-organet Broadband Commision for Digital Development anledningen til å lansere kommunikasjon og tilgang til bredbånd som en menneskerettighet.

The Broadband Challenge er en intensjonserklæring rettet mot statsledere, politikere og byråkrater, ledere i industrien og teleselskapene, og ikke å forglemme kunder og brukere.

Kommunikasjon er et menneskelig behov – og en rettighet. Ingen må utelukkes fra denne rettigheten. Jo bedre kommunikasjon og forståelse som blir gjort mulig ved at man har tilgang til informasjon og informasjonsteknologi, jo mer kan det hjelpe verdenssamfunnet å håndtere en stadig mer integrert og kompleks verden. Broadband Commision beskriver selve essensen i dette så godt at vi koster på oss dette i originalspråket her:

Broadband technologies are fundamentally transforming the way we live. It is vital that no one be excluded from the new global knowledge societies we are building. We believe that communication is not just a human need – it is a right. The greater communication and understanding made possible through access to information and communication technologies (ICTs) can help us overcome the challenges in our complex and interdependent global society.

I dagens krevende økonomiske klima blir bredbånd trukket frem som en av de viktigste driverne for økonomisk vekst og jobbskaper. Bredbånd åpner opp nye horisonter gjennom bedre og mer distribuerte opplæringsteknologier. Det setter spesielt kvinner i stand til å delta og utnytte nye muligheter, styrker kunnskap om hygiene og helse, og hjelper arbeidssøkende til å finne jobb, øke sin kompetanse og lønnsevne.

Dokumentet stiller opp fem mål for utviklingen av bredbånd globalt.

1. Regjeringer blir oppfordret til å sørge for at minst halvparten av befolkningen i utviklingsland, og 40 % av husholdningene bruker bredbånd og internett innen 2015. Verdens befolkning skal ha mulighet til å få denne tilgangen til overkommelige priser.
2. Telekommunikasjonsbransjen og industrien utfordres til å utvikle forretningsmodeller for å realisere denne visjonen.
3. Regjeringer oppfordres til å lage stabile rammevilkår og politikk innenfor bredbåndsområdet – for å stimulere bransjen til å kunne bygge ut og videreutvikle bredbåndstilbud til befolkningen.
4. For å stimulere etterspørselen etter bredbånd lokalt, oppfordres myndigheter til å utvikle digitale tjenester innen helse og utdanning.
5. En generell oppfordring til både myndigheter og allmennhet i alle nasjoner og lokalsamfunn om å utvikle lokalt innhold og på nasjonale språk, i tillegg til det som er og blir utviklet i en inkluderende digital verden.

For oss som lever og ånder for bredbånd her i et av verdens beste og rikeste land er disse ordene stimulerende lesning. Ikke bare er det vi produserer og leverer hver dag, en menneskerettighet. Det setter det vi driver med i et interessant og tankevekkende perspektiv, vår innsats kan virkelig gjøre verden til et bedre sted å være.

Your time is limited, so don’t waste it living someone else’s life. Don’t be trapped by dogma, which is living with the results of other people’s thinking. Don’t let the noise of others’ opinions drown out your own inner voice. And most important, have the courage to follow your heart and intuition. They somehow already know what you truly want to become. Everything else is secondary.

Steve Jobs, 12.juni 2005.

Les hele foredraget her.

Verdens  største nettbokhandel har nå lansert sin iPad-konkurrent, og det til en meget konkurransedyktig pris. Kindle Fire åpner i tillegg nye og spennende perspektiver med sin nyutviklede nettbrowser Amazon Silk. Vi ser nærmere på trendutviklingen.

Kindle har, etter lanseringene av iPad og andre lesebrett og nettbrett, gradvis sett mer og mer antikvarisk ut. Det har like fullt for brukerne vært et meget tilfredsstillende alternativ til den tradisjonelle boken, med sin lave vekt og matte skjerm som gir en meget behagelig leseropplevelse.

Med lanseringen av en helt ny serie Kindle slår likevel Amazon ettertrykkelig tilbake. Den vanlige sort/hvite utgaven har nå fått touch-skjerm og kommer i en 3G-versjon som gjør nedlasting via Whispernet ytterligere rask. Og i motsetning til konkurrentene behøver du ikke ha noe abonnement fra et mobilselskap for dette, det er det Amazon som tar seg av. Selvsagt bakes mobilselskapets tjeneste inn i prisen på de bøkene du laster ned. Men enkelt er det.

Den virkelige spennende nyheten er likevel Kindle Fire, med trykkfølsom fargeskjerm. Kindle Fire har i tillegg nettbrowseren Silk, som gjør det mulig for deg å surfe på Internett. Surfingen kan skje i trådløse wifi-soner, så her gir Amazon denne bloggeren rett i at nettbrett er noe du bruker stasjonært og ikke mobilt. Og prisen er dramatisk lavere enn konkurrentene, kun i underkant av 200 dollar (en norsk tusenlapp) for herligheten. Grunder og toppleder Jeff Bezos i Amazon serverer da også et dårlig kamuflert spark til Apple i sitt brev til kundene:

There are two types of companies: those that work hard to charge customers more, and those that work hard to charge customers less. Both approaches can work. We are firmly in the second camp.

Det kanskje mest interessante i presentasjonen av den nye Kindle Fire, er tenkningen bak utviklingen av den nye nettelseren Silk. Kindle er en lett og økonomisk utviklet skjerm som ikke er utstyrt med spesiell prosessorkraft. Den er til gjengjeld knyttet opp mot Amazon Cloud.  Prosessorkraften og all lagring av innhold skjer i skyen. Det medfører også at nødvendige data som belaster aksessen din til og fra nettet er strupt ned til et minimum, mens den tyngre utvekslingen av data foregår i nettet og i Amazons datalagre. Dette skal gi en langt raskere og mer behagelig surfeopplevelse for brukeren. Dette er for øvrig de samme prinsippene som nettbrowseren Opera Mini var tidlig ute med. Se videoen på Amazons nettsted dersom du vil lære mer om dette.

Amazon er jo slett ikke unik med denne løsningen, dette er jo det samme som Steve Jobs har snakket om lenge og som ble ekstra tydelig i forbindelse med lanseringen av iPad 2. Det som ikke desto mindre er interessant med dette er at Amazon her tar opp kampen direkte med andre store, integrerte systemer som Apple, Google og Facebook. ”Alle” forsøker jo å utnytte sitt kundeeierskap til å utvide tjenestespekteret, både horisontalt og vertikalt.

Med lanseringen av Kindle Fire forsterker Amazon salget av elektronisk innhold.  Ikke bare bøker og tidsskrifter som har vært aktuelt i Kindle-verdenen frem til nå, men nå også det meste annet av ikke-fysiske varer de har på lager. Her snakker vi musikk, filmer, spill og TV-serier. Det er jo formidlingen av dette Amazon egentlig kan, og nå benyttes den nye Kindle til å forsterke etterspørselen av dette innholdet. Sky-tenkningen er jo også ingen nyhet for Amazon, dette har de gjort så lenge de har hatt Kindle på markedet. Med Kindle app på iPad, iPhone og PC har brukeren kunnet lese boken på et hvilket som helst medium, og progresjonen er blitt oppdatert og tatt hensyn til når du vender tilbake til lesningen på et av de andre mediene. Den lave prisen, sannsynligvis sterkt subsidiert, må derfor forstås i denne konteksten. Apple på sin side tjener pengene på selve utstyret, og tar en andel av prisen på innholdet som omsettes via AppStore. Amazon har drevet nettbutikk siden 1995, og kommer derfor med dette avanserte nettbrettet fra et helt annet ståsted. Kindle blir bare en metode for å øke omsetningen i nettbutikken.

Det gjenstår likevel å se om dette er det som skal til for å komme på banen som foreløpig domineres sterkt av Jobs ’ team i Cupertino. Bezos har lansert noe som ikke er tilgjengelig for salg før i november, og han er jo avhengig av å få kundene til å kjøpe produktet uten at man får ta og føle på det – slik du kan gjøre i en av mange Apple Stores rundt om i verden. Det var neppe tilfeldig at lanseringen kommer før neste nyhet kommer fra Apple, 4.oktober. Vi venter i spenning på fortsettelsen!

•  Test og video hos Engadget

For de av oss som er så gamle at vi husker hvordan det var da vi hadde bare en TV-kanal i Norge, så vekker kulturminister Anniken Huitfeldts utspill denne høsten gamle minner til live. NRK var enerådende, og TV 2 skulle ikke bli lansert før i 1992. Rikskringkastingen bestemte at vi skulle se spillefilm på mandager, fjernsynsteater på tirsdager, det var komikveld på onsdager og detektime fredager. Tippekampen gikk på lørdager, uten repriser på høydepunktene, og så var det kanskje tid til en scoring fra engelsk fotball på slutten av Sportsrevyen på søndagene. Men det var bare kanskje, for man måtte jo få plass til å vise Jorsett i lusekofte og opplesning av bandyresultatene.  Og på lørdag var det Erik Bye i Store Studio. Klokka 23 var det Sjømannskoret og bildet av Tryvannstårnet, og da måtte alle gå og legge seg.  Ikke var det vanskelig å finne samtaletema på skolen eller arbeidsplassen på mandagene, alle hadde sett det samme.

I forbindelse med at Norge skulle spille fotballandskamp i København tidligere denne måneden, ble det igjen fokus på hvordan det norske folk skulle kunne samles rundt TV-en og oppleve fellesskapet. I en gjennomkommersialisert verden, også innen sport, blir rettigheter til ulike begivenheter omsatt til høystbydende, og konsumenten må selv finne ut hvem som tilbyr hva. Kanaltilbudet og mangfoldet er stort, og man behøver ikke se det samme som naboen dersom man ikke er interessert.

Kulturministeren, og flere politikere med henne, ser sitt snitt til å ville sikre ”de store begivenhetene” for de allmenne kanalene, og for brede lag av befolkningen. Man setter opp lister over hvilke begivenheter som kvalifiserer til dette. Dermed blir fotball-VM, Olympiske Leker og cupfinalen opphøyet til noe alle skal være opptatt av. Dette er betenkelig på mange plan, noe vi har kommentert i en annen blogg vi skriver.

Vi som er opptatte av det nye digitale livet, synes kanskje dette i og for seg er en uinteressant og irrelevant debatt. Flere og flere forholder seg jo heller ikke til vanlig, tilbakelent TV. Vi er mer aktive og bevisste, vi ser litt her og litt der, og vi oppsøker det vi er opptatt av. Som vi har omtalt tidligere her på bloggen, så er TV blitt et sekundært medium i konkurranse med internett – spesielt for yngre generasjoner.

Det er jo noe rart med sport, for øvrig. Verdien av å se det som ferskvare er stor. Verdien på sendingen faller dramatisk i det øyeblikket man vet hvem som vinner. Å se sport ”live” når det skjer, er derfor dramatisk, spennende og uforutsigbart. Å se det i opptak er som å se maling tørke. Sport som ”on-demand”-tjeneste er med andre ord ingen stor hit. Rettighetshavere og eiere til større idrettsbegivenheter ser derfor inntektspotensialet i å prise direktesendingene høyt. Man skal likevel vurdere dette opp mot at man priser seg ut, eller at begivenheten blir sett av så få at massene mister interessen. Det er denne markedsbalansen kulturministeren ønsker å intervenere. Vårt råd er å la markedet selv ordne opp i dette.

Som telekommunikasjonsselskap er vi drevet av å kunne levere så mye innhold og opplevelser som mulig, til så mange som mulig – når de selv ønsker å se det. Vi legger derfor opp til å kunne levere supre TV-tjenester til de som ønsker å se på de over 80 TV-kanalene vi formidler. Du kan også bruke bredbåndet til å se filmer, TV-nyheter og programmer over web, fra for eksempel Viasat (Viaplay), TV 2 Sumo og NRK. Og selvsagt alt annet stadig flere finner på det store Internettet. Lister som politikere setter opp over hva vi som nasjon må være opptatt av, er et skikkelig gufs fra fortiden.

Bits og bytes er to nøkkelbegreper når datamengder skal angis. I en fersk undersøkelse Infact har utført for NextGenTel sier de fleste at de enten ikke vet forskjellen – eller er usikre på det. Men så gjør det kanskje ikke noe for de fleste av oss.

Hele 42 % sier på spørsmålet om de vet forskjellen på bits og bytes at de ikke gjør det, mens de som hevder å vite det utgjør 39 %. To av ti er i tillegg usikre. Mennene er, som vanlig hadde jeg så nær sagt, mer skråsikre når det gjelder tekniske ting. 53 % av mennene hevder å vite forskjellen, mens kun en fjerdedel av kvinnene vet det.

Ser vi på aldersfordelingen så ser vi at ungdommen vet dette bedre, eller i alle fall er mer sikre på at de gjør det, enn eldre generasjoner. Likevel er kurven ikke så bratt som en kanskje skulle tro. Dette har kanskje med det å gjøre at kunnskapen om bits og bytes var noe som var mer i skuddet i PC-ens barndom fra midten av 80-tallet og utover.

Og da har vi altså ikke sjekket i hvilken grad det ”alminnelige veifarende publikum” faktisk kunne svaret. Det er jo heller ikke interessant for konklusjonene i denne artikkelen. Hva gjør en slik undersøkelse interessant for oss som er opptatt av bredbånd? Jo, i over ti år nå har vi snakket om bredbånd i tekniske termer. Kapasitetsbetegnelsene går i bits per sekund. For folk flest er dette ofte rimelig uforståelige greier, men i alle fall skjønner man at et høyt tall indikerer at det går fortere enn et lavt tall.

Hovedproblemet med en slik kommunikasjon er jo selvfølgelig at informasjonsgehalten blir liten for selv den mer interesserte bruker. Man er mer opptatt av hva man kan bruke bredbåndet til enn hva den teoretiske og tekniske kapasiteten er. Som bredbåndsleverandør har vi derfor over flere år supplert de tekniske spesifikasjonene med annen og mer brukerorientert informasjon. Utfordringen er jo å gjøre informasjonen relevant i forhold til den daglige bruken av bredbånd. Selvsagt må vi også ha med tekniske spesifikasjoner, men dette blir nok mer og mer som en varedeklarasjon som de mest interesserte ønsker å ha tilgjengelig. Det er jo selvsagt også relevant å se på tekniske spesifikasjoner når du skal sammenligne produkter og konkurrenter.

En annen sak er jo hvor relevant bits per sekund faktisk er for å karakterisere forskjeller på bredbånd. Aksessen er jo som kjent bare ett av mange ledd i kjeden mellom brukerens datamaskin og det innholdet som skal fraktes til og fra kunden. Hvis vi enkelt skal tegne opp veien informasjonen tar fra kilden og fram til din datamaskin eller smarttelefon, så består den i hovedsak av hele sju trinn! Selve kilden for informasjon, linjen fra serveren hvor innholdet ligger på og inn til et hovednett, kapasiteten på hovednettet frem til landets grenser, din leverandørs norske nettverk, bredbåndslinjen fra et regionalt og lokalt knutepunkt og til ditt hjem (aksessen), ditt eget hjemmenettverk, og endelig kapasiteten på din egen datamaskin.

De mulige flaskehalsene er med andre ord mange. Når det går tregt, kan det skyldes kø og opphopninger i ett eller flere av leddene. Hva som står som teoretisk kapasitetsgrense på aksessen din er derfor sikkert interessant nok, men likevel bare en av mange indikasjoner på hvor feilen eventuelt ligger. Det er derfor kanskje like greit at du som bruker ikke nødvendigvis er inne i alle tekniske detaljer innenfor hvert ledd i denne kjeden. Det du skal fokusere på er de forholdene du kan påvirke i forhold til hvilke behov du har og hvordan du bruker bredbåndet. Deler du nettverket med flere i husstanden, har mange maskiner på i parallell, eller har du satt opp et usikret trådløst nettverk med brukere både innenfor og utenfor selve husstanden? Det kan forsvinne mye kraft til det du selv ønsker å få utført, ved at andre stikker av med båndbredden. Fysiske hindringer i boligen som lange avstander, ledninger i krøll og betongvegger som skjermer for trådløse signaler er også utfordringer som spiller inn i  det totale bildet.

Vi anbefaler at den enkelte gjør seg opp en formening om hvor stor kapasitet en trenger på aksessen, basert på behov og bruk. Viktig da er det å tenke på hvor mange samtidige brukere og apparater (PC-er, TV-er, andre ”devicer” som er på nett) som trekker båndbredde. I tillegg må du ha et forhold til hva en bruker nettet til. Film, dedikerte TV-tjenester, VPN-forbindelser til jobben, live spill og telefoni/videotelefoni stiller alle ulike krav til båndbredde og respons.

Vi spår at det i fremtiden blir et større fokus på også andre deler av nettet enn den rene aksessen. Vi mener også at det vil bli mer fokus på hvilke tjenester og applikasjoner som krever ulik kapasitet i forhold til kvalitetsopplevelsen hos brukeren, og hva brukeren selv kan gjøre for å utnytte mulighetene bedre.

Tilbake til utgangspunktet: Dette er forskjellen på bits og bytes:

Bits og Bytes er begge måleenheter for datamengde. Bits brukes normalt i sammenhenger der man snakker om datatrafikk, og brukes som måleenhet for hastigheten på en bredbåndslinje, mens Bytes normalt brukes i sammenhenger der man snakker om en fast størrelse på en fil.

Bit

• En bit er den grunnleggende verdien for lagring av data.
• Verdien er enten AV eller PÅ (1 eller 0).

Byte:

• Angir en gruppering av bits, som sammen utgjør et tegn (for eksempel a, b, r, s eller &)
• En byte er vanligvis satt sammen av 8 bits.

Eksempler:

• Bokstaven ”N” angis med tallrekken: 01001110
• Navnet ”NextGenTel” angis for eksempel med: 01001110 01100101 01111000 01110100 01000111 01100101 01101110 01010100 01100101 01101100

Hastighet på dataoverføring måles vanligvis i kbps, Mbps eller Gbps (kilo-, Mega-, Gigabit per sekund).

Selv om du tar ferie, tar du sikkert ikke ferie fra det digitale livet. Vi befinner oss kanskje til og med enda oftere i situasjoner hvor vi ønsker å være på nett. Da er det viktig å være seg bevisst hva det koster.

Mer enn 70 % av norske kvinner og 50 % av norske menn vet ikke forskjellen på trådløse soner og mobilt bredbånd. Dette kommer frem i en fersk undersøkelse analysebyrået Infact har utført for NextGenTel. Med en av de nyere smarttelefonene eller lesebrettene i hende på reise utenlands, kan det fort koste deg dyrt når du ønsker å kunne benytte disse slik du vanligvis gjør.

Vet du forskjellen mellom WiFi og mobilt bredbånd?

Du bør alltid sjekke hvorvidt du befinner deg i en trådløs sone basert på WiFi. Dette gjør du på innstillinger på apparatet, dersom det ikke er satt opp med automatisk detektering av trådløs sone. Dersom WiFi ikke er på, vil du alternativt ha en E eller 3G på skjermen, i kombinasjon med mobiloperatørens navn, og som indikerer kvaliteten på det mobilnettet du har tilgjengelig.

WiFi er en internasjonal standard for trådløs oppkobling til Internett. Slike nett finnes i svært mange husstander og bedrifter, på hoteller, flyplasser, restauranter, kafeer og en rekke andre steder hvor folk ferdes. Noen av disse nettene er åpne nett, mens andre er adgangssikret ved at brukeren oppgir brukernavn og passord for å få aksess.

Mobilt bredbånd derimot er datatrafikk i de mobile nettene. Dette har du enten som en integrert del av din mobiltelefonabonnement, eller som et eget mobilt bredbåndsabonnement med eget simkort. Det er ulike tariffer tilknyttet de ulike abonnementene, og ofte svært store forskjeller mellom nasjonal og internasjonal bruk. Mobilselskapene har blitt flinke til å informere om prisene, og du må aktivt utvide dine kvoter for å kunne surfe videre dersom kvoten for abonnementet måtte være oppbrukt. Det er imidlertid lett å glemme seg her når det er viktig for deg å utføre det du ønsker å gjøre på nett.

Vi anbefaler på det sterkeste at du benytter deg av WiFi-baserte trådløse soner, og da spesielt utenlands. Dette gir oftest best kapasitet, og du vil som oftest ha en kontrollerbar kostnad. Prisen for tilgang til trådløse soner varierer i forhold til hvem som eier sonen. Er det en lukket sone vil du alltid få opp en åpningsside som informerer om dette. Du blir da bedt om å taste inn kredittkortnummer og så har du tilgang innenfor bestemte tidsrammer.

På hoteller er det forholdsvis vanlig at du har tilgang inkludert i romprisen, så husk å be om brukernavn og passord i resepsjonen. Da jeg var i London i pinsen i år, hadde jeg automatisk tilgang til det trådløse nettet på hotellet mitt i 24 timer, men kunne fornye med et nytt døgn ved bruk av det samme passordet under hele oppholdet.

NextGenTel og TeliaSonera har etablert over 4.300 trådløse soner under merkenavnet HomeRun i Norden og de baltiske landene. I tillegg har TeliaSonera avtale med partnere som gir tilgang til om lag 60.000 soner globalt. I Norge er det om lag 200 slike soner, og dette tallet vil øke i løpet av året etter hvert som for eksempel Statoilstasjonene rundt om får installert.

Vårt nye dekningskart finner du både på nett og i egen app for smarttelefoner. Kunder kan abonnere på ubegrenset tilgang til disse sonene ved å tegne et eget HomeRun-abonnement. Et slikt abonnement er også inkludert i samlepakken NextGenTel Overalt, som består av en komplett pakke med fast bredbånd hjemme, mobilt bredbånd og trådløse soner, til rabattert pris.

Nær to av tre nordmenn er på Internett daglig. Fire av fem er inne på nettet i alle fall noen dager i uka. En av fem nordmenn er sjelden eller aldri på nett. Dette fremkommer i en fersk undersøkelse Infact har utført for NextGenTel.

Leser du dette, er du åpenbart ikke i den gruppen som aldri er på nett. Du er med andre ord i godt selskap, fire av fem er på nett daglig eller i alle fall noen ganger i løpet av ei uke. Dette er ikke overraskende tall, men en bekreftelse på det vi alle trodde.

Dette er også en sikker indikasjon på at Internett har flyttet ut fra gutteværelset og inn i stuene til folk.  I dag ser man filmer over nettet, man følger fotballkamper, leser nyheter og deltar i sosiale medier. Dette gjelder for både kvinner og menn.

Undersøkelsen omfatter totalt 1048 personer over 18 år, og er utført av Infact i løpet av juni i år.

Vi har sett litt nærmere på tallene:

Ser vi på fordelingen basert på alder, er det to grupper som fremhever seg som ikke-digitale i dagens Norge.

Den mest iøynefallende kategorien er naturligvis gruppen over 59 år. Denne gruppen er markant forskjellig fra de øvrige aldersgruppene ved at det er målt en radikalt annerledes bruk av Internett enn de øvrige gruppene. Kun en tredjedel er innom nettet daglig, og gruppen øker bare til cirka halvparten om en tar med de som sier de er på nett noen ganger i uka. Samtlige yngre aldersgrupper er i nærheten av 90 % oppslutning om nettet når en slår sammen daglig og ukentlig bruk.

Skal den digitale kompetanse økes radikalt i befolkningen,  vil det første tiltaket være å stimulere til økt bruk blant den halvparten av de over 60 som sjelden eller aldri er på nett. Denne undersøkelsen har ikke fanget opp ytterligere nedbrytninger på alder, så vi vet for så vidt ikke hvor raskt den digitale interessen faller fra 60 år og utover. Det er likevel sannsynlig at graden av nettbruk kan påvirkes av om man er yrkesaktiv eller ikke.

Det vil vel også være riktig å anta at generasjonskløften vil forflytte seg oppover etter hvert som årene går. De som er 50 år i dag passerer 60 om 10 år og da vil denne aldersgruppen være hyppigere på nett enn dagens brukere over 60. Disse drar med seg sine digitale vaner etter hvert som man blir eldre.

Vi tror også at økende privat bruk av nettet vil motiveres ved at det blir enklere å komme seg på nett, og da for eksempel ved hjelp av lesebrett og andre plattformer som ikke krever komplisert oppkobling.

Når man ser på disse grafene, synes jeg for øvrig at det er verdt å fremheve at det er såpass liten forskjell mellom aldersgruppene mellom 18 og 59 år. Å oppsøke Internett er blitt noe man gjør, uansett alder.

Den andre gruppen som står ut i tallmaterialet som ikke-brukere, er den 10 % av befolkningen som – uansett alder – ikke er på nett. Vi vet ikke så mye om hvorfor det er slik, men antar at det kan være kombinasjoner av lav utdannelse, lav inntekt, kanskje ofte sett i kombinasjon, samt en livssituasjon som ikke tilsier at man så enkelt kan være på nett. Selv om vi ikke vet det ut fra tallene i denne undersøkelsen, er det også nærliggende å anta at grad av å være yrkesaktiv har direkte innvirkning på tallene. Det kan også være enkelte yrkeskategorier hvor en ikke blir gitt muligheten av å kunne få tilgang til nett, og da er man kanskje heller ikke motivert for å gjøre det hjemme heller.

Det fremkommer svært liten kjønnsspredning i undersøkelsen. Nettvanene virker med små variasjoner å være like for både menn og kvinner.

Vi vil i tiden som kommer bringe mer stoff på denne bloggen om det norske folks Internettvaner.

Vår ærede konkurrent Get har for tiden en kampanje gående med høyere underholdningsverdi enn sannhentsgehalt.  Griser ikledd leopardovertrekk skal fortelle deg at ikke alt superbredbånd er det det gir seg ut for å være. I iveren etter å sparke bena unna andre teknologier snubler man i sine egne griselabber. Dette blogginnlegget gir deg bakgrunnen.

Å få tilgang til Internett over kabel-TV-nett er ingen ny tjeneste. I ”Internettets hjemland” USA var dette faktisk en vanlig måte å ha tilgang til Internett på, selvfølgelig også fordi kabel-TV er svært utbredt ”over there”. Da ADSL, dvs tilgang til nettet over telefonlinja, kom i begynnelsen av 2000-tallet, ble dette solgt i det amerikanske markedet som et bedre og mer individuelt alternativ enn tilsvarende tjeneste over kabel. Også NextGenTel som bredbåndspioner her i Norge benyttet ”det individuelle alternativet” som ett av salgsargumentene for ADSL fremfor kabel.

Kabel-TV-nettene er spredenett som består av koaksialkabler, og som i sin intensjon først og fremst ble bygget for å sende TV-signaler. De er i sin natur basert på tankegangen om å dele tjenestene, nettopp fordi TV-signalene ikke hadde noen problemer med å bli delt mellom ulike brukere. Da nettene ble bygget om og tilpasset for å kunne takle toveis kommunikasjon, og ikke minst at de ulike brukerne skal kunne benytte nettet til ulike tjenester på samme tid, medfører dette utfordringer i takt med antall samtidige brukere. I dette bildet fremstår ADSL over kobberlinjene som et bedre alternativ fordi de i sin natur ikke bare er tilpasset toveis kommunikasjon, men også fordi de representerer en dedikert linje fra abonnenten og til nærmeste fordeler i telenettet.

Når Get nå forsøker å fremstille det slik at kabelnettet er til for den enkelte bruker, og at DSL er avhengig av hvor mange som er på nett samtidig, så er det ikke bare historieløst, det er direkte feil. Ethvert nett, både nett som benytter ADSL, kabel eller fiber som aksessteknologi, har brukerbegrensninger i sin totale kapasitet jo flere som er tilknyttet og bruker det samtidig. Situasjonen er faktisk tvert i mot slik at det er kabel-nettet som i aksessdelen har bruksbegrensninger ved flerbruk, mens aksessdelen av kobbernettene ikke i samme grad er påvirker av antallet brukere.

Det skal i denne sammenheng presiseres at også kobbernettet er avhengig av kapasitet også innover i nettet, fra endefordelere og mellomfordelere i nettet, men dette er problemstillinger netteieren (Telenor) håndterer ved å utvide kapasitet etter hvert som antall abonnenter på hver telefonsentral øker. Det antas for øvrig at presset på sentraler med svært mange ADSL-kunder i forhold til kapasitet i bakenforliggende nettstrukturer er redusert de senere par årene som følge av at en del ADSL-abonnenter har gått over til både kabel og fiber som alternativer.

I sin entusiasme omkring den nye kabelen ønsker Get å få sin del av de positive assosiasjonene som ordet fiber har. Kabel har også fiber et eller annet sted i sitt nett får vi høre. Sannheten er at et hvert nett består av ulike teknologier, og mye av dette, i alle fall jo lengre inn i ”hovedveiene” du kommer, er fiber. Til og med mobilnett har fiber mellom basestasjonene. ”Superbredbåndet” VDSL, som først ble markedsført av NextGenTel, og senere også Telenor, blir hengt ut med at du må kjøpe bredbånd basert på kabel fra Get for å være på fiber. De gode nyhetene er at du sannsynligvis er svært nærme en fiber dersom du kjøper VDSL-basert bredbånd.

”Flaskehalsen” vil være nettopp aksessdelen, den siste kilometeren fra telefonsentralen og inn til din husstand som er basert på telefonlinjen. Men den flaskehalsen er altså i størrelsesorden 30 – 40 Mbps inn til deg når du velger VDSL. Har du tilgang til ADSL2+ vil kapasiteten teoretisk være opptil 24 Mbps. For de fleste praktiske tilfelle er dette med andre ord svært kraftig, og overstiger i stort monn den kapasiteten du behøver for nær sagt et hvilket som helst innhold i dag. Og husk, hastighetene det her er snakk om er på aksessdelen, det vil si kun en liten del av den totale strekningen innholdet skal tilbakelegge fra kilden og inn til din PC.

Get gjør et poeng ut av at hastigheten på ADSL som bredbåndsteknologi faller jo lengre fra sentralen du kommer. Det er for så vidt riktig på et generelt plan, men fullstendig bom i forhold til VDSL slik det markedsføres i markedet i dag. NextGenTel tilbyr på sitt laveste VDSL-produkt 30 Mbps, men tilbudet gis ikke til de som ikke kan få denne kapasiteten. Dersom husstanden ikke kan få denne kapasiteten, enten på grunn av lang avstand eller andre kvalitetsmessige årsaker på linjenettet, så får man alternativ om å kjøpe en lavere kapasitetsklasse på bredbåndet.

For ordens skyld: Hos NextGenTel får du 20 Mbps for kr 399,- per måned, 30 Mbps for kr 429,- og 40 Mbps for 499,-.

Hos Get kan du velge mellom 20 Mbps til kr 479,- pr måned, eller 50 Mbps til kr 759,- per måned. Ønsker du virkelig å flotte deg, har Get også tilbud på henholdsvis 100 og 200 Mbps til astronomiske kr 1459,- og 2459,- i måneden.

Get sammenligner ”superbredbånd” med en gris med leopardovertrekk. Jeg klarer ikke helt bestemme meg for om dette er helt på trynet eller bare grisete…